Gi meg ei geit!



.

- Har du geit? Spør jeg dama på slaktern. 

Norsk kje - kanskje en bukk som snart skal kastes


- Geit?
- Ja, geit, sier jeg, uten å vite den viktige nyansen som snart skal åpenbare seg og avgjøre om jeg skal spise geit eller ikke i dag.
- Nei, det har vi nok ikke, sier dama, og ser på meg om om jeg skulle ha spurt etter noe så eksotisk som sjiraff eller zebra, eller noe.
- Liten geit, da, sier jeg. - Kje for eksempel.
- Å ja, kje, ja, DET har vi!, sier dama, snur seg, går inn på kjølerommet og kommer tilbake med hele kjeet i armene.
- Stor geit eller lita geit, mumler jeg for meg selv, samma det, vel...og så smiler jeg fornøyd til dama som spør hvor mye av dette kjeet jeg skal ha. Tenk, hun tar bare ut ei(lita) geit, og så kan jeg bestemme akkurat hva og hvor mye jeg vil ha! Wow!
Jeg tar tilfreds to bakbein, mens jeg minnes min jakt på kjekjøtt i fjor sommer. Jakten endte opp med to kasser frosne kjelår en halvtimes kjøring fra hytta på Sunnmøre. Slaktern der var overlykkelig over å bli kvitt noen kilo av det tonntunge lasset han var frosset inne med(hadde jeg bodd i Oslo, kunne jeg fått kje på enhver Hallalslakter på hjørnet, så klart, sannsynligvis fra geitebonden, naboen min på gården på Vestlandet. For ham er det like naturlig å tilby kje som for min spanske slakter, ære være dem!)



Kjesuppe med horn(he, he...)

 Men akkurat nå tar jeg med meg mine spanske kjelår, og så går jeg hjem og lager kjesuppe(det høres jo unektelig litt penere ut enn geitesuppe, jeg vet det.) Den lager jeg på hele lår(som jo er svært små på kje) som først blir gnidd inn med korianderfrø, salt og pepper, og surret i steikepanna, Så surrrer jeg rotgrønnsaker i en kjele med olje, hvitløk og løk, sper med litt hvitvin, og et par bokser tomater, litt vann, legger i lårene, har på lokket, og setter hele herligheten i ovnen på 180 grader. Deretter går jeg på trening, og kommer hjem mørbanka, like mørbanka som kjekjøttet som har surra i ovnen i to timer. Kjøttet faller fra beina, det lukter himmelsk, og jeg river meg i håret og tenker på at 90 prosent av alle hannkje i Norge blir destruert. Slik, knips, vips, du er feil kjønn, du kan ikke brukes til ost eller melk, så bort med deg. Det er for dyrt å fôre deg opp til kjøttsalg, så det var så mye du kunne brukes til. 90%! Si det til en Sør-Europeer, og de lurer på om du har "klikket i vinkel" som min niese så riktig sier det når verden ikke kan forklare dine absurde handlinger. I deres øyne blir jeg ikke en gang Nord-Europeer, jeg blir en "Sær-Europeer". Og hvorfor kan du få vite her: http://www.norsklandbruk.no/ekspertpanel/dyrehelse/mangel-paa-kjekjoett.aspx Ja, selvsagt er det synd å kaste delikatesser på søppelfyllinga, men hadde vi spurt etter mer kjekjøtt, så hadde vi nok fått det. Men vi spør ikke etter kjekjøtt lenger. Lårene er for små, kanskje? Mange tror det er seigt også, kanskje. Det kommer i veien for påskelammet, kanskje...
Jeg lar det møre kjekjøttet gli av beina, ned i suppa. Og så tenker jeg på et av Norges vakreste skianlegg http://www.strandafjellet.no/ som serverer gulasjsuppe på toppen av skitrekket. Der kan du sitte og se utover Norges vakreste fjord, fjell og daler, med utsikt til markene til noen av distriktets største geitebønder - og spise gulasjsuppe - fra Ungarn. Det tenker jeg på når jeg skjærer mer rotgrønnsaker, og lar dem koke litt i suppa før jeg heller opp i dype skåler. Jeg løfter skeia, lar duften av friske urter kile meg i nesa, og kjenner kjekjøttet smelte på tunga.

PS! Jeg serverer alltid kjesuppa med hjemmebakte horn til - selvsagt gjør jeg det!