 |
| "Vill" pestopasta med stekt borre |
Jeg har vært på sanking i dag. Sammen med Erlend. Midt i byen. Erlend er nevøen min, og skal du først ha med deg et barn(ok, han er nesten ikke barn mer, han blir tretten i sommer) er Erlend perfekt. Erlend har sanka før. Snegler, i fjørekanten, som han griller og spiser med nål. Så Erlend er fin på sanking, tenker jeg.
 |
| Erlend og jeg smaker på pestopasta av ville vekster |
Så vi dro til Geitmyra matkultursenter for barn. Der skulle vi sanke ville vekster sammen med Miles Irving. Miles Irving er ekspert på "foraging". Direkte oversatt blir det "fôring". Men det blir mer å sanke fôr, da. Grøntfôr. Ville vekster som man kan spise. Hvis dette var på 70-tallet, og ja, inntil bare for noen få år siden, og Miles Irving var tysk, ville vi tenkt på ham som en sånn type som løp rundt og klemte trær i skogen under fullmåne - barbeint. Det er ikke sånn i dag. Miles Irving er engelsk, og det er heller sånn at Michelinkokkene klemmer Miles Irving, og trykker ham og de ville vekstene hans til sitt bryst. Både Noma kokkene i København og Maaemo kokkene i Oslo elsker Miles Irving. Hadde han vært et tre i skogen ville det vært de som klemte ham - hver dag.
 |
| Miles Irving er en av verdens fremste eksperter på ville vekster. |
- Før var vi alle sankere, forteller Miles Irving. Sankerne jobba 20 timer i uka med å sanke ville vekster. Uendelig mange typer ville vekster spiste de. Sunt var det også. Masse næringsstoffer, rett fra jorda og rett i munnen. Resten av tiden kunne de leke og slappe av. Så fant noen ut at de måtte begynne å dyrke maten. Da måtte de plutselig jobbe 60-70 timer i uka, og fikk bare fire eller fem vekster fra jorda. Nå jobber vi 37.5 timer i uka for å kunne ha penger til å kjøpe industrimaten i butikkene. Vi kan kjøpe uendelig mange typer mat, men er den så bra?... Hvem ville dere sagt hadde det best? Hvem levde mest naturlig? Spør Miles Irving. Barna er ikke i tvil. 20 timer og resten lek, og masse deilig mat. La oss sanke!
 |
| Hva minner dette dere om? Svaret er jul. |
Så smaker vi på rogneblader, og finner ut at det smaker mandelessens, og kratthumleblom har et stoff som smaker nellik i seg, og den er fin å lage sirup på, som du kan legg eplebiter i. Skikkelige juleepler rett fra skogen. Og noen vekster kan spises, og andre ikke, får vi vite, så det er ikke bare å plukke uten mål og mening. Men vet du at en plante i en familie kan spises, kan som oftest alle plantene i den familien det. Men så er det noen som ligner på hverandre, og en kan spises og en kan være skikkelig giftig. Krushøymole har en stilk som smaker asparges, og vassarve vendt i olje og eddik dressing blir skikkelig god på bruchetta. Plukker du derimot planten som ligner, blir bruchettaopplevelsen en helt annen, ikke fullt så bra opplevelse. Heldigvis finnes det gode kjennetegn. Du må bare lære deg dem - og alltid være sikker på hva du plukker. Akkurat som med sopp.
 |
| Vassarvebruchetta er bra |
Mange ville vekster kan være litt bitre, forteller Miles Irving, og da kan du fjerne den bitterheten ved å balansere, ved hjelp av syre(eddik/sitron), søtt(honning) eller fett(en god olje) og salt. Og servere det til mat med mye smak, for eksempel laks. Vi liker bruchettaen, både Erlend og jeg. Og så får vi pasta med grønn pesto av ville vekster, og den er kjempegod! Ingen grunn til å bruke 40 kroner på ei krukke basilikum. Vi avslutter med en is med smak av ville nyperoser, og så går vi fornøyde derifra med litt mer nysgjerrighet, og kunnskap - og matglede. Gleden av å kunne sanke sin egen mat, bare sånn rett utenfor døra.
- Når dere går herfra i dag, sier Miles Irving, vil dere aldri gå langs veien på samme måten igjen. Dere vil alltid gå som - sankere.
 |
| Krusarvemole - fin stilk, gode vårblader, men ubrukelig blomst |
