Det skjer egentlig hvert år, jeg kan knapt vente. Jeg må reise "hjem", selv om jeg ikke bor der lenger. Kanskje er det ikke så lurt å ha så sterk tilknytning til det som engang var, til et sted der du ikke lenger bor, kanskje burde jeg følge rådene til samlivseksperten i en avis som før jul sa at du ikke måtte finne på å bruke mer enn maks 3 dager i samme hus som svigers i jula. Kanskje har han rett, kanskje skal jeg ikke prøve å overbevise min partner at jeg kommer fra det vakreste stedet på jord langt inne i en fjord, at pinnekjøtt er det eneste rette, at julemenn er bedre enn pepperkaker, at det er verdt en biltur på 9 timer fra hovedstaden og to uker i storfamilien, at det ikke gjør noe om bygdekinoen ikke viser premierer 2.juledag, og at vi ikke er "stuck" med fritidsaktiviteter i tilfelle dårlig vær selv om det eneste innendørs svømmebassenget er stengt i jula.
Kanskje ikke - eller kanskje. Den samme eksperten sier at du må skape dine egne tradisjoner, men er det ikke nettopp det tradisjoner er, det vi tar med oss i arv, i generasjoner, er det ikke meningen at vi skal ta dem med oss?.. Og hvorfor ikke samle generasjoner, være sammen hvis man kan, når man kan? Hvorfor er vi så redde for at det fellesskapet skal bli så tett?
Kanskje vi heller skal gjøre fellesskapet litt rausere, litt større, gi det mer plass. Kanskje skal vi til og med tørre å gi det litt tid. Det er mange som er alene i jula, som ikke har stor familie, eller familie, som ikke kan samle flere generasjoner, som ikke har noen tradisjoner å ta vare på. Det er også mange som ikke tar seg tid. De gleder seg, de venter, skaper forventninger til det som skal komme. Og etterpå, når alt er over, så sitter de der, og lurer på hva som egentlig skjedde - og så begynner de å glede seg, skape forventninger til det neste som skal skje, for de ser ikke at det skjer - rett foran øynene på dem.
I den lille landsbyen der jeg bor i fjellene i Spania er du en del av familien hvis du er en god og nær venn, eller en nabo. Du behøver ikke passe inn i form av en familietittel som bror, søster, tante, eller onkel, heller ikke innenfor en viss aldersramme eller sosial gruppe. Det viktigste er at du er sammen, deler tid, stunder, og minner, og skaper nye.
Jeg tok ferga over fjorden i dag, kjørte langt innover for å møte noen jeg ikke hadde sett på veldig, veldig mange år, og det møtet ble så fint. Og på veien tilbake så tenkte jeg på en ting, at nå, akkurat nå, denne dagen, på den ferga, med kaffekoppen i hånda, sammen med akkurat denne personen jeg ikke hadde sett på mange, mange år, en samtale over et bord, en time som ble til tre, det var også en av disse stundene, den tiden, et av disse minnene som gjør det verdt å reise hjem til jul.
GOD JUL!
